I siste nummer av tidsskriftet Rødt!, #3 2009 forklarer eg kvifor eg synst kampen mot muslimhets er så utruleg viktig. Eg har kalla artikkelen Kvinnekampen som kamparena (i krigen mot terror), for å få fram at diskusjonen om kvinneundertrykking i muslimsk kultur ikkje er noko som skjer i eit vakum i Noreg.  I artikkelen trekker linjer til den såkalla krigen mot terror, teorien om clash of civilizations, og skriver om korleis kvinnekroppen blir eit symbol i krig. Det er ikkje lange artikkelen, så det er enklast å følgja lenkja, og lesa heile. Men eg klipper eit par smakebitar her, først innleiinga:

Forslaget om å tillata hijab i politiet skapa ein utruleg oppheita debatt i vinter. Det føyer seg inn i rekka av debattar som handlar om kvinner og islam, eller kvinner og tradisjonar frå muslimske land. Debatten har også fått valdelege utslag, det er rapportert om angrep på kvinner med hijab både i Trondheim og Sandnes.

Kvifor er kvinnekroppen den arenaen som kampen om innvandring og verdiar skal utkjempast?

Her skriver eg om kvinnekroppen som kamparena i krig, det skulle eg gjerne ha skrive meir om:

I patriarkalske samfunn, samfunn basert på mannsmakt, er kontroll av kvinna viktig. Ein ser private utslag av det når menn dreper kvinner som vil skilja seg frå dei, eller dreper døtrene sine fordi dei har øydelagt æra til familien sin. Men kontroll av kvinner og kvinners seksualitet skjer også utanfor familien. Og det blir spesielt satt på spissen i krigstid. Eit døme frå Noreg er behandlinga av kvinnene som hadde hatt forhold til tyske soldatar, dei såkalla «tyskertøsene». Dei som var kjærastar med tyske soldatar, eller hadde forhold til dei og fekk fine ting av dei, ødela for krigsmotstanden til andre gjennom å gjera det meir behagelig å vera tysk soldat, og gjennom å gjera det tyngre for andre å ikkje ha skikkeleg mat og klær. Men det var lite dei tente på å fraternisera med fienden, i forhold til dei som hadde økonomisk gevinst av å selga varer og tenester til tyskarane. Då okkupasjonen av Noreg var slutt var det likevel desse kvinnene som blei hardast straffa, gjennom å bli banka opp og trakkaserte, ei stigmatisering som også smitta over på ungane deira.

Motstandskamp mot krig og okkupasjon blir kjønna. I Palestina blir morsrolla framheva, både av palestinarane og av israelarane. Det å føda mange barn som kan bli stolte palestinarar, er sett på som ein viktig del av motstandskampen. Reint praktisk fører det til store offer, for kvinner som risikerer å mista barnet eller livet når dei blir stoppa på israelske check-points fordi dei prøver å komma seg til sjukehus. Og israelarane framstiller palestinske mødre og barnefødslar som ein demografisk trussel, og som eit eksempel på at araberane er kulturelt tilbakeståande. Ein ser også auke i kjønnsbasert vald i krig, menn som har mista kontroll over eige liv på grunn av okkupasjon, kan i alle fall kontrollera kvinner og born.

Og konklusjonen på artikkelen:

Kvinner kom i stort mon ut i arbeidslivet i Noreg på 60- og 70-talet. Samtidig oppstod ei rørsle for barnehagar, for abort, mot porno, for likelønn. Det at kvinner hadde ei sjølvstendig inntekt, gjorde at dei også kravde tiltak som kunne gjera at dei kunne fortsetta å ha inntekta. Dei kravde også å få vera fullverdige menneske, altså ikkje seksualobjekt og samtidig frie til å ha ein seksualitet utan å vera gift, eller utan å måtta få barn sjølv om ein var gift. Det var materielle årsaker som gjorde at kvinner kom ut i arbeidslivet, og den materielle endringa la grunnlaget for ei rørsle som stilte krav. Korleis den rørsla blei, kom av politiske val som har blitt gjort, og politiske diskusjonar om kva som er rektig. Men det materielle grunnlaget for rørsla måtte finnast for at ho skulle voksa til.

Fordommane om at alle muslimske kvinner er ofre for diskriminerande kultur og religion, skjuler dei faktiske problema kvinnene har. MiRA – Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner har i alle år lagt vekt på at mange av problema innvandrarkvinner møter kjem av innvandringspolitikken og gjeldande utlendingelov. Minoritetskvinner møter som innvandrarar diskriminering i arbeidsmarknaden, i boligmarknaden og ellers i samfunnet. MiRA-senteret legg også vekt på at valden innvandrerkvinner opplever, ikkje er eit kvinneproblem, men eit sammfunnsproblem. Konkrete problem må løysast med konkrete løysingar. Innvandrarkvinner kan ha spesielle utfordringar når dei opplever vald i nære relasjonar, som språkbarrierer, manglande nettverk, usikkerheit knytta til opphaldsløyve (tre års regelen), og redsle for kva som venter ved eventuell heimsending og økonomisk avhengigheit til valdsutøvaren. Nokre av desse problema liknar dei utfordringane krisesenterrørsla har arbeida med, og nokre av dei er nye. Men viss ein berre ser på problema som kvinner med muslimsk bakgrunn har som problem på grunn av islam eller spesifikk kultur, ser ein bort frå det ein kunne hatt av felles erfaringar på grunn av klasse, kjønn, bygd eller by, religiøsitet eller sekularisme, eller felles interesser i ei konkret sak.

Det er feil å ekskludera kvinner frå arbeidslivet eller frå utdanning på grunn av religiøse, politiske eller personlege val dei har tatt i forhold til symbol/klesplagg. Anten det gjeld eksplisitt gjennom forbod mot hijab i det offentlege rom, eller gjennom stigmatisering av desse kvinnene som gjer at dei føler seg ubekveme i det offentlege rom. Uansett kva ein meiner om hijaben, så er det betre å opna for økonomisk sjølvstende, og dermed at kvinner lettare kan ta eigne personlege og politiske val, enn å ekskludera dei frå det fordi ein meiner dei er undertrykte.

Dei private vala til kvinner med muslimsk bakgrunn blir politisert, som ein følgje av ideologien rundt the clash of civilizations og krigen mot terror. For å få slutt på det må me få fram kva krigane muslimske land er, det er krigar om kontroll over ressurser, marknader og transportruter, ikkje krigar for demokrati, menneskerettar og kvinnefrigjering.

Eg blir alltid skepisk når ei teknologisk løysing blir framstilt som klimaredninga. Eg trur at menneska kan finna opp og finna fram til fantastiske ting. Men eg trur også at me ikkje kan kjøpa oss ut av klimakrisa, og fortsetta den same livsstilen som før.

Difor tok eg på meg å skriva ein artikkel om temaet til forrige nummer (#2 2009) av tidsskriftet Rødt!, og fekk dermed satt av tid til å setta meg skikkelig inn i temaet. Eg har klipt inn starten og slutten på artikkelen, heile artikkelen kan du lesa her.

Er biodrivstoff klimaredninga? Kvifor marknaden ikkje kan løysa klimakrisa

Biodrivstoff eller agrodrivstoff som det også blir kalla har blitt framstilt som ein måte å få transporten «klimanøytral». Det har samtidig fått skulda for auka klimagassutslepp gjennom øydelegging av regnskog. Det har positive konsekvensar for lokal og nasjonal energitryggleik, men har store negative konsekvensar for tilgang til jord, og matvareprisar.

Kan biodrivstoff løysa klimakrisa? Og vil det skje på bekostning av verdas fattige?

(….)

Biodrivstoff og biobrensel vil vera ein viktig del av løysinga for å dekka energibehovet vårt i framtida. Men me kan ikkje gå med på ideen om at marknaden skal løysa dette, og at me kan oppretthalda same forbruksmønster som no, berre med eit såkalla meir miljøvennleg drivstoff. Det vil ikkje løysa klimakrisa, det vil berre skapa ein marknad for eit nytt produkt. Agrodrivstoff er eit godt eksempel på korleis marknaden ikkje kan ta i bruk ny teknologi til beste for folk. I ein marknadsøkonomi vil dei største investeringane, den beste jorda og dei beste råvarene gå der kor profitten er høgast. Viss prisen på flytande drivstoff er høg, vil det bli produsert drivstoff, sjølv om folk svelt. Og når oljeprisane er låge, er interessen for å investera i agrodrivstoff heller laber. I ein planøkonomi ville ein kunna prioritert kva jorda skulle brukast til. Skrinn jord og avfallsprodukter kunne brukast til produksjon av brensel og drivstoff. I Noreg kunne ein prioritert å bruka strøm til transport, og biomasse til brensel. Krava miljø- og interesseorganisasjonar stiller om at agrodrivstoff skal produserast på ein forsvarleg måte, er eit ønske om meir plan. Men så lenge den kapitalistiske økonomien er basert på å skapa profitt, så vil det vera ei sterkare styring enn det lover og reglar kan laga.

Klimakrisa må løysast, gjennom mindre utslepp av klimagassar. Miljørørsla må halda fast på at hovudkravet er omlegging av persontransporten (frå biltransport til kollektivtransport), og varetransporten( frå hjul til skinner). Ein må ikkje la seg fanga av argumentet om at omlegging av levemåten vår er eit så radikalt krav, at ein må gå med på ei dårleg løysing for folk, miljøet og faktisk også klimaet. Me kan ikkje shoppa oss ut av klimakrisa.

I Rødt # 1 2009 hadde eg to bokmeldingar, begge to handla om bøker med legning og seksualitet som tema.

I boka Masker og motstand – Diskré homoliv i Norge 1920–1970, fortel Hans W. Kristiansen om korleis dei me no ville kalla homofile og lesbiske har levd det siste hundre året. Det er mange fine konkrete historier, som historia om Kari og Jorunn som budde saman i femti år, og dreiv gård saman. Jorunn kom til Kari som tenestejente, og sjølv om Kari blei satt pris på i bygda for ureddheiten og den kjappe tunga si, så lyktes ho ikkje som bonde. Kanskje var det fordi paret ikkje blei heilt tatt inn i fellsskapet i bygdesamfunnet på grunn av at dei brøyt med normene. Det er også historia om pissoarsjekkinga, som «Edvard», som vanlegvis etter å ha kome heim frå jobben og spist middag, sov ein ettermiddagslur, og så gjekk frå pissoar til pissoar på Frogner og St. Hans Haugen.

Eg limer inn den delen av bokmeldinga som er mest politisk:

Den siste delen av boka nyanserer og utfordrer historieskrivinga om den tidlege homokampen i Noreg. Dette har vore ein til tider sår debatt, som mellom anna gjekk i Blikk i 2004/2005. Debatten handlar om kven som var sentrale dei første åra av homorørsla, og har spesielt vore ein debatt om Arne Heli som har blitt symbolet på diskresjonskulturen og Kim Friele som representerer dei som ville stå fram. Og kven sto eigentleg opent fram først? Debatten kjem av politiske og personlege usemjer i DNF- 48, men til tider har det blitt i overkant personleg debatt som er uinteressant for dei som ikkje deltok, og knapt nok for dei.

Boka sluttar før dei store konfliktene i homorørsla på 70-talet. Kristiansen seier at tidsavgrensinga av boka er gjort for å ikkje bli frista til å dømma fortida ut frå samtida sine verdier. Han kritiserer det han kallar frigjeringsideologien frå 70-talet, som var eit oppgjer med den tidlegare diskresjonskulturen. Han skriv: «Den utvetydige og nyanseløse forkastelsen av det jeg har kalt mellom- og etterkrigstidens «diskresjonskultur», har bidratt til en kraftig innskrenkning og ensidiggjøring av homobevegelsens eget fortellings- og motstandsrepertoar. » Forfattaren argumenterer for at når ein forkastar alt ein gjorde før 70-talet, så er det vanskeleg å læra av strategiane folk uka. Det meiner han er spesielt skadeleg i forhold til samarbeid med personar og grupper frå samfunn med repressivt lovverk.

Det er interessant å lesa korleis folk har levd relativt opent i lang tid, så lenge me har munnlege kjelder. Og det er interessant å lesa om korleis den tidlege homorørsla organiserte seg og arbeidde. Eg kan vera samd med forfattaren at ein ikkje kan dømma fortida ut frå notida, og at eit notidsfilter øydelegg for å læra av fortida. Men eg meiner samtidig det var eit vikig opprør ein gjorde på 70-talet. Eg vil ha ei homorørsle i Noreg som seier at det er same om me er født sånn, eller om me har vald det sjølv, me krevjer respekt for dei me er. Og eg vil ha ei homorørsle der skruller og transer og SMerar og butcher blir respektert, på lik linje med dei som vil sjå ut som alle andre. Diskresjonskulturen fungerte, men kravet om å få lov til å vera synleg kom fordi hemmeleghaldet blei for trangt og ekskluderande.

Den ande bokmeldinga er om Ida Jackson og Maren Kristiane Solli si sex-bok Jenter som kommer. Eg klipper litt av den bokmeldinga også:

Boka er ei typisk sjølvhjelpsbok, med lister og tips til alt frå korleis styrka bekkenmusklene til kva ein skal sjå etter når ein kjøper sexleiketøy, og kva slags nettlesar ein bør bruka viss ein surfar porno på nett. Boka plasserer seg samtidig tydeleg i ein feministisk ståstad. Forfattarane tar ikkje stilling til tema som feministar ofte er mot, til dømes porno, eller omdiskuterte tema, som BDSM, analsex og sexleiketøy. Men dei legg vekt på at det er ein sjølv som skal definera seksualiteten sin, både at det ein har lyst til å gjera er ok, og at det er ein sjølv som må bestemma kva ein ikkje vil flott bok, dei skriv opplysande og innsiktsfullt om dei fleste sidene av seksualitet, blanda med tips, teknikkar og trenings-oppgåver.

Denne appellen haldt eg på SV og Raudt sitt arrangement ved skogsarbeiderstatuen foran Elverum Rådhus 1. mai. Det var forøvrig dagen kor eg oppdaga at det faktisk er langt å køyra mellom Oslo, Elverum der eg haldt hovudappellen kl 12, Tønsberg der eg haldt innleiing om Palestina kl 17 (dvs 17.30 pga litt problem med å finna fram), og Oslo igjen. Dagen blei tilbragt på vegen, og eg fekk testa dei berømte bollene på Esso på Espa, sett mange veteranbilar og motorsyklar, havna midt i eit sykkelløp på Eidsvoll (kven brukar arbeidarane sin internasjonale kampdag til å sykla midt i vegen?), og sjølvsagt møtt veldig hyggelige folk både i Elverum og i Tønsberg.

Appell: Gratulerer med dagen 1. mai!

Kriser i kapitalismen

Vi lever i ei tid der kapitalismen har vist at den er et system som ikke fungerer. Det er ikke bare den pågående økonomiske krisa som viser det. En del nye ord har blitt vanlige det siste året. Klimakrise, matvarekrise, matjordkrise, ressurskrise, oljekrise, energikrise og vannkrise. Måten kapitalismen bruker ressursene på jorda går langt over det jorda tåler.

Den pågående økonomiske krisa skjedde ikke fordi noen politikere laga dårlige lover i USA på 90-tallet, eller at noen sleipe finansfolk solgte falske produkter. Den økonomiske krisa kom fordi kapitalen har et umetteleg behov for profitt, og det behovet er sterkere enn det markedet kan mette. Og dette umettelige profittbehovet har også ført til at vi nå må slåss hvis vi vil beholde pensjonene våre.

Pensjon

I tariffoppgjøret nå i vår blir det avgjort om vi skal ha råd til å gå av med pensjon. Pensjonsreformen fremstilles som noe vi må gjennomføre, fordi det blir fler eldre og levealderen øker så mye. Skal samfunnet ha råd til pensjoner i framtida, må utgiftene ned, blir det sagt. Men både prognosene for hvor mange eldre det vil bli, og fremstillingen av det økonomiske uføret vi vil komme inn i, er omstridt. Mange mener at vi har god råd til å beholde dagens gode pensjonssystem.

Andre er veldig begeistret for pensjonsreformen, særlig pensjonsforsikringsselskapene. De forstår at folk må skaffe seg andre pensjoner når det offentlige pensjonssystemet skal svekkes.

Og i det nye pensjonssystemet skal pensjonsutbetalingene i 2050 være nesten 30 % lavere enn i dag. Klarer forsikringsselskapene å fange opp hele denne reduksjonen snakker vi om en mulig firedobling av deres omsetning. Ikke rart at aksjekursene til disse selskapene gikk rett til himmels da pensjonskommisjonen la fram innstillingen sin.

Dere har sikkert også lagt merke til at TV-reklame for private pensjonsordninger har eksplodert de siste åra.

En side ved pensjonsreformen som ikke er så kjent. For – under dekke av innsparingsbehovene innfører de samtidig endringer i pensjonssystemet som utelukkende omfordeler pensjon fra de slitne, sjuke og fattige til de friske og rike. Og den delen av reformen sparer de ikke noe på. Tvert imot viser regjeringas egne tall at denne omfordelingen isolert sett øker pensjonsutgiftene.

De lager nå et pensjonssystem som skal være slik at en som gjennom livet har tjent det doble av en annen også skal få dobbelt så mye i pensjon. Spesielt rammer dette kvinner: SSB har regnet ut at i dagens pensjonssystem har kvinner 90,3 % av menns pensjon. Det vil gå ned til 86,6 %. Sånn sett er pensjonsreformen et brudd på likestillingsloven, men vi vet jo fra før at likestilling må vike når viktige saker skal vedtas.

Den viktigste endringen er enda mer ukjent, selv om det egentlig er hovedinnholdet i det nye pensjonssystemet. Grovt sett skal det nye pensjonssystemet fungere slik:

Du tjener opp en pensjonsformue på 18,1 prosent av det du har tjent til sammen hele livet. Når du så tar ut pensjon deles denne pensjonsformuen på gjennomsnittlig gjenværende levealder for ditt årskull. Da har du din årlige pensjon.

Da forstår dere at hvis du går av tidlig har du for det første en lav pensjonsformue. Du har jo ikke hatt tid til å tjene opp formue så mange år. Og denne lave pensjonsformuen skal så deles på mange gjenværende leveår. Da får du veldig lav pensjon livet ut. Går du derimot av seint får du høy pensjon.

De kaller denne pensjonsmodellen for nøytral, og det er ikke tilfeldig. Nøytral er jo et ord som de fleste oppfatter som positivt. Men det eneste nøytrale er at det ikke spiller noen rolle for pensjonskassen om du går av tidlig eller seint, de betaler uansett ut samme pensjonsformuen. Etter min mening hadde vært mer riktig å kalle det en usolidarisk pensjon, siden de som trenger å gå av tidlig fullt og helt må betale sin egen tidligpensjon.

Hør nå hvilke dramatiske endringer dette systemet vil føre til:

I dag får du som er offentlig ansatt omtrent 70 % av sluttlønna i pensjon fra du er 67. Det gjelder også om du går av før 67, selv om du vil få en lavere pensjon de første årene. Og selv om du står i jobb til 70 eller 75, så får du samme årlige pensjon resten av livet som de andre får fra 67. Et rettferdig og godt system som gjør det økonomisk mulig for de slitne å gå av med verdighet.

Midt i mars kom rapporten fra det utvalget som har sett på ny offentlig tjenestepensjon. 80 % av LO-medlemmene vil tape.

En av de mest groteske konsekvensene av den ”nøytrale” ordningen er at over en tredel av de kvinnene som i dag kan gå av med en brukbar AFP ved 62, vil miste den retten, og må stå i jobb flere år til før de får lov til å gå av, og da med en mye lavere pensjon enn den de i dag ville få ved 62.

Hele ideen om det nøytrale pensjonssystemet bygger på at de oppi der tror at alle fritt kan velge når de slutter å jobbe. Men slik er det jo ikke!

Bortimot halvparten av befolkningen uføretrygdes før 67 år. Bare en av tre står i jobb ved 67. I mange yrker er flertallet utslitt når de når 62, f.eks servitør, lærer og reinholder.

Urettferdigheten forsterkes fordi lav lønn og slitsomme jobber ofte henger sammen, for eksempel i de tunge kvinneyrkene. En stor del av de som trenger å gå av tidlig er lavtlønte. Samtidig er høytlønte overrepresentert blant de som står lenge i jobb.

Og de som går av tidlig hører veldig ofte til de yrkesgruppene som har kortest levealder. En kokk eller en renholder har en gjennomsnittlig levealder på rundt 71 år. En prest eller en lege lever nesten 10 år lenger. De som dør tidlig rekker ikke å ta ut pensjonsformuen sin, mens de som lever lenge får tatt ut langt mer enn pensjonsformuen sin.

Det nye pensjonssystemet gir livsvarig straff til de som har lagt igjen helsa på jobben. Nyordningen er rett og slett omvendt Robin Hood-politikk: ta fra de sjuke, slitne og fattige, gi til de friske og rike.

Forskjellsbehandlingen av de som trenger å gå av tidlig og de som klarer å stå lenge i jobb begrunnes med at det skal ”lønne seg” å arbeide. Nå har det alltid lønt seg å arbeide, pensjonen har (i alle fall inntil nå!) vært en god del lavere enn lønna. Men nå har de høye herrer bestemt at det skal lønne seg enda mer. Og da må det svi for slabbedaskene som går av tidlig. Kvinner som har slitt seg ut i tunge omsorgsyrker blir i realiteten fratatt retten til å leve et anstendig liv som pensjonister.

Så kunne en jo håpe at de som har slitt seg ut kan velge å bli uføretrygdet, men også uføretrygden skal legges om og reduseres på linje med pensjonen. Det planlegger de å gjøre neste stortingsperiode, og det bør bli den neste store kampsaken for fagbevegelsen å forhindre det.

Offentlig sektor slåss nå for en AFP og en Tjenestepensjon som skal motvirke de urettferdige sidene ved pensjonsreformen. Vi krever at hovedprinsippene i dagens ordning videreføres, at alle er sikret minst 66 % av sluttlønn ved 65 år hvis en har 30 års opptjeningstid. Vinner vi fram med våre krav, vil det også gjøre det lettere å vinne fram med omkamp om AFP i privat sektor. For det trengs virkelig!

Nei, kast den nye nøytrale pensjonsmodellen på skraphaugen. Gi oss et pensjonssystem å leve med, jeg hadde nær sagt: å bli gamle med!

Internasjonal solidaritet

1. mai er arbeidernes internasjonale kampdag. Det er en dag for å vise solidaritet med kjempende folk i andre land. Solidaritet har og viser vi fordi vi har felles interesser, og fordi vi kan lære av hverandre sine erfaringer, og bli inspirerte av hverandres seire. Solidaritet er ikke å synes synd på noen, men å støtte folk sine rettferdige kamper, fordi vi sammen blir sterkere.

Den norske arbeiderklassen har interesse av at ungdommene våre ikke blir sendt til Afghanistan for å dø i den amerikanske erobringskrigen i kampen for oljeinteresser. Derfor krever vi at norske styrker skal ut av Afghanistan. Vi har interesse av at palestinerne får bli frie, fordi det vil inspirere oss til selv å bli frie. Derfor krever vi en boikott av Israel. Disse to landa har Norge et spesiellt ansvar for, fordi vi gjennom norsk innblanding har ødelagt muligheten for folk der til å styre seg sjøl.

Kontakten solidaritetsorganisasjoner har hatt med motstandsbevegelsene i mange år har lært oss mye, både om seire og om nederlag. Det er fordi kampen palestinerne fører inspirerer oss, at solidaritetsarbeidere har reist ned år etter år for å jobbe sammen med dem i flyktningeleire og på sjukehus. Det er derfor Mads Gilbert sin tekstmelding tente en gnist i januar, fordi folk i Norge kjenner palestinere, og Gilbert satte ord på det mange følte. Han fortalte om det forferdelige som skjedde i Gaza, og så sa han: «Fortell videre, send videre, rop det videre. GJØR NOE! GJØR MER! Vi lever i historieboka nå, alle!»

Kamerater. Vi lever i historieboka.Vi må bruke sjansen til å gjøre noe mer. Vi må vise solidaritet med folket i Afghanistan gjennom å hente soldatene hjem. Vi må vise solidaritet med folket i Palestina gjennom å skade staten Israel økonomisk og moralsk gjennom boikott, og på den måten hjelpe til å få oppretta en palestinsk stat. Her hjemme må vi stoppe pensjonsranet. Og vi må benytte mulighetene systemkrisa skaper, til å fortelle at et annet samfunn er mulig, et samfunn som ikke skaper forskjeller mellom folk, men heller skaper solidaritet, nemlig sosialismen og kommunismen. Ha en forsatt god kampdag. Takk.

Dette lesarbrevet er på trykk i Klassekampen i dag.

Bjørgulv Braanen uttrykte 18. april på lederplass støtte til Fritt Ords pris til Nina Karin Monsen. Fritt Ord hevder Monsen gir «gjennomreflekterte og uavhengige bidrag til en friere offentlig debatt», og trekker særlig fram hennes siste bok, Kampen om ekteskapet og barnet. Rødt mener Monsens hatske utfall mot lesbiske i fjor sommer viser at hun ikke bidrar til en fri debatt, men bruker ytringsfriheten sin for å skade andre. Hennes sammenlikninger av lesbiske med avlsdyr, og sæddonorer med krigsvoldtektsmenn sier sitt.

Fritt Ords støtte er ikke bare for at Monsen har stått på i forhold til uvanlege standpunkt. Fritt Ord berømmer Monsens standpunkt som “gjennomreflekterte bidrag”. De bidrar dermed til å sende unge lesbiske, homofile og bifile lengre inn i skapet.

8. marstoget i Oslo blei eit spesielt arrangement. Toget blei splitta, og feministar og antirasistar med ulike bakgrunnar diskuterer kva som gjekk gale og kven som har gjort feil. Eg uttala meg til Frontlinjer, Raudt laga pressemelding som mellom anna resulterte i oppslag i Klassekampen 10. mars, ein kommentar frå KK-jorunalist Christiane Jordheim Larsen 11. mars, og eit nytt KK-oppslag - Bare Frp som vinner 13. mars.  Eg har også skrive eit par tilsvar i Klassekampen, siden dei ikkje legg lesarbrev på nett, så legg eg dei her når dei er trykt.

Eg har håp om at diskusjonen skal munna ut i nokon felles idear om korleis ein kan støtta muslimske kvinners kamp både mot islamofobi og kvinneundertrykking, utan å splitta verken dei eller oss unødig.

–

Frontlinjer skreiv artikkel om saka 8. mars, Brøyt ut av toget etter hijab-brenning på kvinnedagen, Der sa eg:

– Her fungerer 8. marskomiteen splittende på kvinnebevegelsen. Jeg lurer veldig på hva slags vurderinger som ligger bak denne spontane og ikke varsla forandringa i programmet som nok ville gjort at flere tenkte seg om i forhold til arrangementet, sier Ingrid Baltzerzen, nestleder i Rødt, til frontlinjer.no.

– Nå hadde en sjansen til å få med seg hundrevis av unge feminister i hijab, som i stedet endte opp med å føle at kvinnebevegelsen var mot dem, sier Baltzersen.

– Man må fortså at hijab betyr mange ting. Plagget har selvfølgelig treligiøse elementer i seg og alle religioner har kvinneundertrykkende trekk, men det blir like relevant som å si at miniskjørt er undertrykkende. I kvinnebevegelsen, og i et 8. mars-tog, skal det være rom for både hijab, miniskjørt og høyhelte sko, sier hun.

–

Raudt laga pressemeldinga Felles front mot fremmedfrykt om hendingane 8. mars, der me også lanserte møtet me skal ha mot muslimhets, torsdag 19. mars kl. 19.00 i antirasistisk Senter, Storgata 25. Me seier mellom anna:

Den økende polariseringen i den offentlige debatten bekymrer Rødt-politikeren. Det er bakgrunnen for at partiet tar initiativ til et møte med norske muslimer og representanter fra antirasistiske miljøer torsdag 19. mars. Målet er å samle til en felles front mot fremmedfrykt og rasisme.

- Vi har hatt nok dialogmøter. Nå er det på tide å slå tilbake. Norge har en stolt tradisjon for toleranse og inkludering å se tilbake på. Vi ønsker å gjenreise den antirasistiske bevegelsen, avslutter Baltzersen.

- Vi har fått et stadig mer polarisert og ekstremt debattklima som bare bidrar til å gjøre hverdagen vanskeligere for minoritetskvinner. Norsk offentlighet er i ferd med å bli en frihavn for hatefulle angrep på etniske og religiøse minoriteter med muslimene som viktigste målskive, sier Baltzersen.

—-

Raudt og hijab (lesarbrev på trykk i Klassekampen 12. mars 2009)

Hijab-brenninga på torgmøtet 8. mars i Oslo splitta toget. To hundre, dei fleste jenter med hijab, blei ståande igjen på torget då toget gjekk. Christiane Jorheim Larsen ser i sitt angrep på meg i KK 11.03 bort frå det at toget, og dermed kvinnerørsla, på grunn av måten dette blei handtert på blei tvungne til å anten støtta dei to hundre kvinnene som blei ståande igjen, eller Sara Mats Azmeh Rasmussen og dei andre som kjempa mot hijaben. Raudt ville ikkje la dei to hundre kvinnene bli ståande aleine. Det var bakgrunnen for at Raudt gjekk ut med krav om at 8. marskomiteen måtte ta ansvar og beklaga hendinga. Det har dei også gjort, blant anna gjennom lesarbrevet til Ane Stø 10.03, og uttalelsane frå samordingsgruppa ved Tiril Svensen.

Raudt er eit sekulært parti, og er dermed ikkje som sådan positive til hijab. Eller nonnedrakter, dastarer (turbanen til sikhane), kippaer (kalotten til jødane), eller andre religiøse klesplagg. Me ser også det problematiske i det vestlege skjønnhetsidealet, der høghela sko og miniskjørt gjer det vanskeleg å bevega seg fritt. Me vil støtta kvinner som ønsker å ta av seg hijaben, og me tar skarp avstand frå tvang til å bruka hijab. Me er ikkje mot at Azmeh Rasmussen, eller andre, vil aksjonera mot hijab. Men åttandemarstoget kan ikkje bruka eit så sterkt verkemiddel, som brenning av eit religiøst symbol, mot deler av sitt eige tog.

Rasismen mot muslimar er den sterkaste rasismen i vesten i vår tid. Grunnen er at me deltar i kriger mot muslimske land, og må skapa oss fiendebilder for å legitimera krigen. Kvinnekroppen er ein del av krigens kamparena, der hijaben, på eller av, har blitt eit viktig symbol. Raudt vil kjempa for at norske muslimske kvinner blir sett på som individ i Norge, og at deira personlege religiøse val skal respekterast.

Raudt vil støtta både parolene «Nei til hijabtvang», og «Lik rett til arbeid, med og uten hijab!»

–

Oppdatering 18.03.2009:

Raudt og hijab igjen (lesarbrev på trykk i Klassekampen 18. mars 2009).

Ane Stø kritiserer i KK 16. mars utspela Raudt hadde i etterkant av hijabbrenninga på torgmøtet 8. mars i Oslo. Ho seier at venstresida står i fare for å halda muslimske kvinner som gisler i kampen mot rasisme. Ho meiner ein må kunna både protestera mot tvangshijab og mot diskriminering av kvinner som bruker hijab.

Så langt er me samde, og eg har også forsøkt å få dette fram i mitt innlegg i KK 12. mars. Problemet 8. mars var korleis dette blei gjennomført i praksis. Raudt meiner at det kan vera rett med symbolbrenning av hijab, også på 8. mars, men at ein skal respektera grunnlaget for arrangement ein deltar i. Åttandemarstoget er eit arrangement der alle tilslutta organisasjonar har vedteke parolane. Hijab er ikkje ei enkel feministisk sak der det er ein fasit, nokre kvinner vil kasta hijaben og opplever press og tvang mot det, nokre kvinner vil gå med hijab, og opplever press og tvang for å ta av hijaben. Må åttandemarstoget velga mellom ulike kvinner sin rett til å velga sjølv?

Då det blei annonsert at det skulle brennast hijab, og at dette var godkjent av åttandemarskomiteen, opplevde dei som sto på Youngstorget at viss dei deltok i toget ville dei stå inne for denne parola. Me blei tvungne til å velga side. Raudt synst dette fungerte splittande, og det var bakgrunnen for utspela våre.

I viktige symbolsaker for folk kan ein ikkje velga begge sider samtidig og tru at alle skal berre akseptera at alle ytringar er like fine. Konsekvensen såg ein 8. mars, Sara Mats Azmeh Rasmussen brant hijaben på scena, og to hundre kvinner blei ståande igjen då toget gjekk.

Rasismen mot muslimer er den sterkaste rasismen i vesten i vår tid. Rasismen kjem fordi me må skapa oss eit fiendebilde når me krigar mot muslimar i Irak og Afghanistan. På veg inn i ei økonomisk krise, skal me også vera på vakt mot elitar som kan ha en interesse av auka splitt og hersk. Ein må kunna sjå kva samanheng handlingar skjer i, så me ikkje sett muslimske kvinner som slåst for saker me er einige i opp mot kvarandre.

Viss du ønsker å lesa masteroppgåva mi Kifaya – nok er nok, eller fortsatt ved det gamle? – Ein studie av ei egyptisk demokratirørsle
kan du no lasta ho ned på universitetet i Oslo si publiseringsside DUO.

Oppgåva mi handlar om den egyptiske demokratiseringsrørsla Kifaya, om rørsla fekk til måla sine, og om historia til sosiale rørsler i Egypt. Her er eit samandrag på engelsk (men oppgåva er skriven på nynorsk sjølvsagt):

The topic of this theis is the group al-Haraka al-Masriyya min ’ajl al-Taghyir (The egyptian movement for change), also called Kifaya (Enough). The momvement was founded in 2004, and their main demands were an end to the continuation of rule of President Hosni Mubarak, and that Egypt should not become a hereditary presidential system. Their demands were therefore a limit of two presidential terms, and that president Mubaraks son, Gamal Mubarak, should not become the next president. The group had also a broader program for constitutional change.

This thesis places this organization in an Egyptian historical context, and views it in relation to the other opposition parties and movements. The thesis analyzes the actions and ideology of the movement during its first year, within the frames of social movements’ theory, and different definitions of democratization and sivil society.

The conclution of the thesis is that there have been some positive changes in the political system in Egypt, and that the cycles of contention from the antiwar-movement and the Kifaya-movement has contributed to an increasing self-confidense to protest among the Egyptians. But the actual changes in people’s lives are also an important reason for the increase in protests in Egypt the last years.

Eg har byrja med twitter etter at alle andre eg kjenner har byrja med det. Og så las eg Lindkvists bloggpost om Fr.Martinsens lynkurs i journalisten, og skjønte eg var akkurat i tide. Før har eg tenkt at facebook-vennene mine ikkje treng å vita alle detaljane om privatlivet mitt. Og at å oppdatera dei om alt eg gjer på jobb er masete. Men no testar eg det ut på facebook samtidig som twitter. Får sjå kor lenge eg synst det er kjekt. Viss du vil følga meg på twitter heiter eg forresten Baltzersen.

Det blei laga ein rapport frå den internasjonale valdelegasjon til Euskal Herria (Baskarland) eg deltok på i samband med det spanske parlamentsvalet 9. mars (sjå førre bloggpost). Rapporten er på engelsk og spansk. Viss du vil ha rapporten kan du senda meg ein e-post til ingrid at raudt.no eller ringa meg, under har eg skrive ein kortversjon av rapporten på norsk. Rapporten har blitt referert til i ein artikkel i Klassekampen i dag av Sissel Henriksen som har vore i Spania på “Women’s Worlds – Mundos de Mujeres“-konferansen.

Rapport frå internasjonal valdelegasjon til Euskal Herria (Baskarland) i samband med det spanske parlamentsvalet 9. mars 2008.
Delegasjonen varte frå 5.-10. mars og besto av folkevalde, juristar, journalistar og aktivistar frå ulike europeiske land. Målet var å sjå med eigne auge den eksepsjonelle situasjonen i Euskal Herria i forhold til befolkninga sine manglande politiske og sivile rettar. Delegasjonen var invitert av uavhengige representantar i det baskiske parlamentet og lokalpolitikarar. Gjennom samtalar med organisasjonar og enkeltpersonar fekk delegasjonen innblikk i den vanskelege situasjonen befolkninga i Euskal Herria lever under.

Brot på politiske-, sivile- og menneskerettar
Delegasjonen såg fleire alvorlege forhold. Landsbyar og byar som Lizartza og Ondarroa har fått innsett bystyre utanfrå, mot vilja befolkninga har uttrykt demokratisk gjennom val. Venstresideparti- og aktivistar som er for baskisk sjølvstyre blir straffeforfulgt, og konsekvensen blir at befolkninga har blitt redd for å uttrykka meiningane sine. Det spanske politiet driv utstrakt bruk av tortur. Partilova blir endra «ad hoc» for å gjera arbeid for baskisk sjølvstyre ulovleg. Den spanske staten prøver å kvela idear om sjølvstende gjennom å kvela den delen av venstresida som er for sjølvstende. Dette blir gjort gjennom forbod og straffeforfølging. Den spanske staten viser ingen reell interesse for å løysa konflikten.

Forteiing og isolasjon
Delegasjonen gjekk opent ut med eit ønske om å møta eit breitt spekter av parlamentariske grupper i det baskiske parlamentet, men fekk berre møtt to grupper. Det er sannsynleg at den manglande interessen var ein del av isoleringa av dei uavhengige representantane opplever.

Delegasjonen vil oppfordra til:
- oppheving av den spanske partilova.
- at europeiske regjeringar bryr seg om situasjonen i Baskarland.
- at EU tar ei aktiv rolle for å løysa ein konflikt i to av medlemslanda sine, og oppretter ein spesialkommisjon om den baskiske konflikten.
- intitiativ mot menneskerettsbrota i Baskarland, og til forhandlingar om ei løysing av konflikten i kraft av FNs menneskerettighetsråd.

Eg var valobservatør i Baskarland under det spanske parlamentsvalet 9.  mars i år. Turen gjorde sterkt inntrykk på meg, det verste var å sjå at i eit land midt i Europa, der mange nordmenn pleier å dra på ferie, blir urbefolkning behandla som annanrangs menneske og manglar grunnleggande politiske og sivile rettar.

Eg skreiv ein artikkel i Rødt! nr 2, 2008 og i Frontlinjer nr 2, 2008, under har eg limt inn Rødt!-artikkelen.

——————————-

Baskarland – menneskerettsbrot og manglande politiske rettar

Ingrid Baltzersen er nestleder i Rødt og var solidarisk valgobservatør i Baskerland i mars 2008.

Det baskiske kravet om sjølvbestemming blir skjult mellom det at Spania framstår som eit vestleg EU-land og demokrati, og ETA sine drap. Men det foregår også eit jamt politisk og kulturelt ikkje-valdeleg arbeid for baskisk sjølvbestemming, eit arbeid som blir brutalt undertrykka av den spanske staten, skriv Ingrid Baltzerzen som obeserverte valet i Baskerland i vinter.

I det spanske parlamentsvalet 9. mars i år var to av dei baskiske venstresidepartia som er for sjølvstyre, suspenderte. Desse partia representerer standpunkt og folk som har pleid å få 10–15 % oppslutning i dei baskiske provinsane i parlamentsval, og hatt ordførar og absolutt majoritet i fleire byar og landsbyar. Ein stor del av befolkninga i Baskarland hadde altså ikkje noko parti å stemma på i valet, og valkampen dei forbudte partia førte, var ei oppfordring om boikott av det udemokratiske valet.

Forboda av partia ANV (Accion Nacionalista Vasca) og EHAK (Euskal Herrialdeetako Alderdi Kommunista) er ei fortsetting på ein politikk den spanske staten har bruka dei siste åra, dei forbyr baskiske parti og hindrar dei dermed frå å delta i det politiske livet. På 2000-talet har Batasuna i ulike variantar blitt forbudt med grunngjevinga at dei ikkje tar avstand frå ETA sine aksjonar, og dessutan har same mål: baskisk sjølvstende. I valet på det baskiske parlamentet i 2005 stilte den same rørsla lister gjennom partiet EHAK, og i lokalvalet i 2007 stilte dei gjennom partiet ANV. Halvparten av listene deira blei forbudt i valdistrikt tilsvarande eit fleirtal av folketalet, så dei fleste baskarane hadde ikkje moglegheit til å stemma på partiet.

Forbodet får ekstreme konsekvensar for lokaldemokratiet i dei landsbyane der denne rørsla tidlegare har hatt fleirtal. Eit døme er landsbyen Lizartza med litt over 600 innbyggarar. Landsbyen har blitt styrt av Batasuna frå slutten på Franco-regimet og fram til dei blei ulovlige i 2003. I lokalvalet i 2007 var to av listene som stilte i Lizartza forbodne, og den tredje trekte seg. Det spanske høgrepartiet PP stilte lister med kandidatar frå Madrid, og vann dermed valet med 27 stemmer, under 8 % av avgitte stemmer. Den nye ordføraren frå PP, Regina Otaola, bur 75 kilometer unna og kjem til Litzartza med fullt politioppbod kvar fredag. Då blir all radiokommunikasjon i landsbyen blokkert, det vil seie at mobiltelefonar, garasjedøropnarar, elektroniske billåsar osb. ikkje virkar. Det første ordføraren gjorde, var å henga opp det spanske flagget på rådhuset, eit flagg som ikkje har hengt der sidan Franco regjerte. Befolkninga i landsbyen føler seg beleira, og får ikkje ta del i styret av landsbyen. Den tidlegare ordføraren frå Batasuna, José Antonio Mintegi, og representantane han har stilt på liste med, har organisert eit parallelt kommunestyre. Dei prøver å organisera kulturaktivitetar og andre kommunale oppgåver med eigne pengekjelder, men det er sjølvsagt ei vanskeleg oppgåve.

Politimakt mot politikk
Politikarar blir straffeforfulgt når dei brukar ytringsfridomen sin. Ordføraren i Hernani, Marian Beitialarrangoitia (ANV), blei dømt til 2 års fengsel i ein lågare rettsinstans for i ein tale å ha uttrykt sympati for baskiske politiske fangar og torturofre. Ho blei i februar slept fri av spesialdomstolen Audiencia Nacional i Madrid, men ho må møta jamnleg for politiet og kan ikkje forlata landet.

Det spanske politiet har utvida rettar til å arrestera folk på terrormistanke. Menneskerettsorganisasjonar jobbar mot ein type varetektsfengsling som blir kalla “incomunicado”, fengsling i fem dagar utan at ein har rett på grunngjeving, uavhengig advokat eller lege, og utan at familien får vita kor ein er. Etter fem dagar blir ein framstilt for dommar, som kan idømma ein nye fem dagar incomunicado. Ein kan altså sitta ti dagar utan andre vitne enn politifolk og ein dommar, noko som opnar for bruk av tortur. Rundt 5.000 baskarar hevdar dei har blitt torturert av spanske myndigheiter sidan 1975.

Eit eksempel på bruk av tortur mot politiske ytringar er fengslinga av Martxelo Otamendi, ein av redaktørane av den dåværande einaste baskiskspråklege avisa, Egunkaria. Otamendi fortel om tortur som liknar den andre fangar i krigen mot terror blir utsett for: Han fekk tildekka ansiktet sitt, blei forhindra i å snakka og sova, blei truga med seksuelle overgrep, fekk ein pistol retta mot hovudet sitt, og blei truga med å bli drepen viss han fortalte kva han hadde blitt utsett for til fengselslegen (1). Otamendi ventar no på rettssaka si.

Den spanske staten brukar fengsling og tortur både for å få tilståelsar, men også som kollektiv straff og for å hindra politisk organisering. Eit sentralt krav er at fangane skal sona dommen sin i Baskarland. Politikken dei siste tjue åra har vore å plassera fangane så langt unna som mogleg. Det gjer at familiane blir utsett for store påkjenningar når dei skal vitja slektningane sine som sit i fengsel fleire hundre mil unna. Eit fengselsbesøk på nokre minutt krevjer timesvis av køyring kvar helg, og fleire har omkomme på vegen. Fangefamilieorganisasjonane har difor frivillige som køyrer familiemedlemmar til fengselsbesøk.

Framtidsutsikter
Den baskiske venstresida har eit aktivt politisk arbeid gjennom mellom anna parti, kulturelle organisasjonar, aviser, menneskerettsorganisasjonar og grupper som jobbar for å minnast dei baskiske ofra under den spanske borgarkrigen. Åtaka på politisk verksemd gjennom arrestasjonar, tortur og lange fengselsstraffar for vanleg politisk arbeid kveler denne aktiviteten. Anti-terror-lovgjevinga er skremande for alle politiske aktivistar, men Baskarland er det området i Vest-Europa som har sett dei mest skremande utslaga. Kampen for å få driva politisk arbeid i Baskarland burde difor vera relevant for fleire enn berre baskarane.

Faktaboks:

Baskarland (Euskal Herria) ligg i Spania og Frankrike og er delt i sju provinsar. I den spanske staten er Baskarland delt i fire provinsar, tre av dei ligg i den baskiske autonome regionen i Spania som har eit eige parlament med begrensa myndigheit.

Baskisk (euskera) er ikkje eit indoeuropeisk språk, og har eksistert i området frå før vår tidsrekning.

Anbefalt litteratur
Stein Torger Svala (2006): Baskisk frihetskamp – urfolk, antiterror og demokratisk fascisme