Archive for the ‘antikrig’ Category

h1

Kvinnekroppen som kamparena i «krigen mot terror»

Onsdag, 30 september 2009

I siste nummer av tidsskriftet Rødt!, #3 2009 forklarer eg kvifor eg synst kampen mot muslimhets er så utruleg viktig. Eg har kalla artikkelen Kvinnekampen som kamparena (i krigen mot terror), for å få fram at diskusjonen om kvinneundertrykking i muslimsk kultur ikkje er noko som skjer i eit vakum i Noreg.  I artikkelen trekker linjer til den såkalla krigen mot terror, teorien om clash of civilizations, og skriver om korleis kvinnekroppen blir eit symbol i krig. Det er ikkje lange artikkelen, så det er enklast å følgja lenkja, og lesa heile. Men eg klipper eit par smakebitar her, først innleiinga:

Forslaget om å tillata hijab i politiet skapa ein utruleg oppheita debatt i vinter. Det føyer seg inn i rekka av debattar som handlar om kvinner og islam, eller kvinner og tradisjonar frå muslimske land. Debatten har også fått valdelege utslag, det er rapportert om angrep på kvinner med hijab både i Trondheim og Sandnes.

Kvifor er kvinnekroppen den arenaen som kampen om innvandring og verdiar skal utkjempast?

Her skriver eg om kvinnekroppen som kamparena i krig, det skulle eg gjerne ha skrive meir om:

I patriarkalske samfunn, samfunn basert på mannsmakt, er kontroll av kvinna viktig. Ein ser private utslag av det når menn dreper kvinner som vil skilja seg frå dei, eller dreper døtrene sine fordi dei har øydelagt æra til familien sin. Men kontroll av kvinner og kvinners seksualitet skjer også utanfor familien. Og det blir spesielt satt på spissen i krigstid. Eit døme frå Noreg er behandlinga av kvinnene som hadde hatt forhold til tyske soldatar, dei såkalla «tyskertøsene». Dei som var kjærastar med tyske soldatar, eller hadde forhold til dei og fekk fine ting av dei, ødela for krigsmotstanden til andre gjennom å gjera det meir behagelig å vera tysk soldat, og gjennom å gjera det tyngre for andre å ikkje ha skikkeleg mat og klær. Men det var lite dei tente på å fraternisera med fienden, i forhold til dei som hadde økonomisk gevinst av å selga varer og tenester til tyskarane. Då okkupasjonen av Noreg var slutt var det likevel desse kvinnene som blei hardast straffa, gjennom å bli banka opp og trakkaserte, ei stigmatisering som også smitta over på ungane deira.

Motstandskamp mot krig og okkupasjon blir kjønna. I Palestina blir morsrolla framheva, både av palestinarane og av israelarane. Det å føda mange barn som kan bli stolte palestinarar, er sett på som ein viktig del av motstandskampen. Reint praktisk fører det til store offer, for kvinner som risikerer å mista barnet eller livet når dei blir stoppa på israelske check-points fordi dei prøver å komma seg til sjukehus. Og israelarane framstiller palestinske mødre og barnefødslar som ein demografisk trussel, og som eit eksempel på at araberane er kulturelt tilbakeståande. Ein ser også auke i kjønnsbasert vald i krig, menn som har mista kontroll over eige liv på grunn av okkupasjon, kan i alle fall kontrollera kvinner og born.

Og konklusjonen på artikkelen:

Kvinner kom i stort mon ut i arbeidslivet i Noreg på 60- og 70-talet. Samtidig oppstod ei rørsle for barnehagar, for abort, mot porno, for likelønn. Det at kvinner hadde ei sjølvstendig inntekt, gjorde at dei også kravde tiltak som kunne gjera at dei kunne fortsetta å ha inntekta. Dei kravde også å få vera fullverdige menneske, altså ikkje seksualobjekt og samtidig frie til å ha ein seksualitet utan å vera gift, eller utan å måtta få barn sjølv om ein var gift. Det var materielle årsaker som gjorde at kvinner kom ut i arbeidslivet, og den materielle endringa la grunnlaget for ei rørsle som stilte krav. Korleis den rørsla blei, kom av politiske val som har blitt gjort, og politiske diskusjonar om kva som er rektig. Men det materielle grunnlaget for rørsla måtte finnast for at ho skulle voksa til.

Fordommane om at alle muslimske kvinner er ofre for diskriminerande kultur og religion, skjuler dei faktiske problema kvinnene har. MiRA – Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner har i alle år lagt vekt på at mange av problema innvandrarkvinner møter kjem av innvandringspolitikken og gjeldande utlendingelov. Minoritetskvinner møter som innvandrarar diskriminering i arbeidsmarknaden, i boligmarknaden og ellers i samfunnet. MiRA-senteret legg også vekt på at valden innvandrerkvinner opplever, ikkje er eit kvinneproblem, men eit sammfunnsproblem. Konkrete problem må løysast med konkrete løysingar. Innvandrarkvinner kan ha spesielle utfordringar når dei opplever vald i nære relasjonar, som språkbarrierer, manglande nettverk, usikkerheit knytta til opphaldsløyve (tre års regelen), og redsle for kva som venter ved eventuell heimsending og økonomisk avhengigheit til valdsutøvaren. Nokre av desse problema liknar dei utfordringane krisesenterrørsla har arbeida med, og nokre av dei er nye. Men viss ein berre ser på problema som kvinner med muslimsk bakgrunn har som problem på grunn av islam eller spesifikk kultur, ser ein bort frå det ein kunne hatt av felles erfaringar på grunn av klasse, kjønn, bygd eller by, religiøsitet eller sekularisme, eller felles interesser i ei konkret sak.

Det er feil å ekskludera kvinner frå arbeidslivet eller frå utdanning på grunn av religiøse, politiske eller personlege val dei har tatt i forhold til symbol/klesplagg. Anten det gjeld eksplisitt gjennom forbod mot hijab i det offentlege rom, eller gjennom stigmatisering av desse kvinnene som gjer at dei føler seg ubekveme i det offentlege rom. Uansett kva ein meiner om hijaben, så er det betre å opna for økonomisk sjølvstende, og dermed at kvinner lettare kan ta eigne personlege og politiske val, enn å ekskludera dei frå det fordi ein meiner dei er undertrykte.

Dei private vala til kvinner med muslimsk bakgrunn blir politisert, som ein følgje av ideologien rundt the clash of civilizations og krigen mot terror. For å få slutt på det må me få fram kva krigane muslimske land er, det er krigar om kontroll over ressurser, marknader og transportruter, ikkje krigar for demokrati, menneskerettar og kvinnefrigjering.

h1

1. mai-appell

Onsdag, 6 mai 2009

Denne appellen haldt eg på SV og Raudt sitt arrangement ved skogsarbeiderstatuen foran Elverum Rådhus 1. mai. Det var forøvrig dagen kor eg oppdaga at det faktisk er langt å køyra mellom Oslo, Elverum der eg haldt hovudappellen kl 12, Tønsberg der eg haldt innleiing om Palestina kl 17 (dvs 17.30 pga litt problem med å finna fram), og Oslo igjen. Dagen blei tilbragt på vegen, og eg fekk testa dei berømte bollene på Esso på Espa, sett mange veteranbilar og motorsyklar, havna midt i eit sykkelløp på Eidsvoll (kven brukar arbeidarane sin internasjonale kampdag til å sykla midt i vegen?), og sjølvsagt møtt veldig hyggelige folk både i Elverum og i Tønsberg.

Appell: Gratulerer med dagen 1. mai!

Kriser i kapitalismen

Vi lever i ei tid der kapitalismen har vist at den er et system som ikke fungerer. Det er ikke bare den pågående økonomiske krisa som viser det. En del nye ord har blitt vanlige det siste året. Klimakrise, matvarekrise, matjordkrise, ressurskrise, oljekrise, energikrise og vannkrise. Måten kapitalismen bruker ressursene på jorda går langt over det jorda tåler.

Den pågående økonomiske krisa skjedde ikke fordi noen politikere laga dårlige lover i USA på 90-tallet, eller at noen sleipe finansfolk solgte falske produkter. Den økonomiske krisa kom fordi kapitalen har et umetteleg behov for profitt, og det behovet er sterkere enn det markedet kan mette. Og dette umettelige profittbehovet har også ført til at vi nå må slåss hvis vi vil beholde pensjonene våre.

Pensjon

I tariffoppgjøret nå i vår blir det avgjort om vi skal ha råd til å gå av med pensjon. Pensjonsreformen fremstilles som noe vi må gjennomføre, fordi det blir fler eldre og levealderen øker så mye. Skal samfunnet ha råd til pensjoner i framtida, må utgiftene ned, blir det sagt. Men både prognosene for hvor mange eldre det vil bli, og fremstillingen av det økonomiske uføret vi vil komme inn i, er omstridt. Mange mener at vi har god råd til å beholde dagens gode pensjonssystem.

Andre er veldig begeistret for pensjonsreformen, særlig pensjonsforsikringsselskapene. De forstår at folk må skaffe seg andre pensjoner når det offentlige pensjonssystemet skal svekkes.

Og i det nye pensjonssystemet skal pensjonsutbetalingene i 2050 være nesten 30 % lavere enn i dag. Klarer forsikringsselskapene å fange opp hele denne reduksjonen snakker vi om en mulig firedobling av deres omsetning. Ikke rart at aksjekursene til disse selskapene gikk rett til himmels da pensjonskommisjonen la fram innstillingen sin.

Dere har sikkert også lagt merke til at TV-reklame for private pensjonsordninger har eksplodert de siste åra.

En side ved pensjonsreformen som ikke er så kjent. For – under dekke av innsparingsbehovene innfører de samtidig endringer i pensjonssystemet som utelukkende omfordeler pensjon fra de slitne, sjuke og fattige til de friske og rike. Og den delen av reformen sparer de ikke noe på. Tvert imot viser regjeringas egne tall at denne omfordelingen isolert sett øker pensjonsutgiftene.

De lager nå et pensjonssystem som skal være slik at en som gjennom livet har tjent det doble av en annen også skal få dobbelt så mye i pensjon. Spesielt rammer dette kvinner: SSB har regnet ut at i dagens pensjonssystem har kvinner 90,3 % av menns pensjon. Det vil gå ned til 86,6 %. Sånn sett er pensjonsreformen et brudd på likestillingsloven, men vi vet jo fra før at likestilling må vike når viktige saker skal vedtas.

Den viktigste endringen er enda mer ukjent, selv om det egentlig er hovedinnholdet i det nye pensjonssystemet. Grovt sett skal det nye pensjonssystemet fungere slik:

Du tjener opp en pensjonsformue på 18,1 prosent av det du har tjent til sammen hele livet. Når du så tar ut pensjon deles denne pensjonsformuen på gjennomsnittlig gjenværende levealder for ditt årskull. Da har du din årlige pensjon.

Da forstår dere at hvis du går av tidlig har du for det første en lav pensjonsformue. Du har jo ikke hatt tid til å tjene opp formue så mange år. Og denne lave pensjonsformuen skal så deles på mange gjenværende leveår. Da får du veldig lav pensjon livet ut. Går du derimot av seint får du høy pensjon.

De kaller denne pensjonsmodellen for nøytral, og det er ikke tilfeldig. Nøytral er jo et ord som de fleste oppfatter som positivt. Men det eneste nøytrale er at det ikke spiller noen rolle for pensjonskassen om du går av tidlig eller seint, de betaler uansett ut samme pensjonsformuen. Etter min mening hadde vært mer riktig å kalle det en usolidarisk pensjon, siden de som trenger å gå av tidlig fullt og helt må betale sin egen tidligpensjon.

Hør nå hvilke dramatiske endringer dette systemet vil føre til:

I dag får du som er offentlig ansatt omtrent 70 % av sluttlønna i pensjon fra du er 67. Det gjelder også om du går av før 67, selv om du vil få en lavere pensjon de første årene. Og selv om du står i jobb til 70 eller 75, så får du samme årlige pensjon resten av livet som de andre får fra 67. Et rettferdig og godt system som gjør det økonomisk mulig for de slitne å gå av med verdighet.

Midt i mars kom rapporten fra det utvalget som har sett på ny offentlig tjenestepensjon. 80 % av LO-medlemmene vil tape.

En av de mest groteske konsekvensene av den ”nøytrale” ordningen er at over en tredel av de kvinnene som i dag kan gå av med en brukbar AFP ved 62, vil miste den retten, og må stå i jobb flere år til før de får lov til å gå av, og da med en mye lavere pensjon enn den de i dag ville få ved 62.

Hele ideen om det nøytrale pensjonssystemet bygger på at de oppi der tror at alle fritt kan velge når de slutter å jobbe. Men slik er det jo ikke!

Bortimot halvparten av befolkningen uføretrygdes før 67 år. Bare en av tre står i jobb ved 67. I mange yrker er flertallet utslitt når de når 62, f.eks servitør, lærer og reinholder.

Urettferdigheten forsterkes fordi lav lønn og slitsomme jobber ofte henger sammen, for eksempel i de tunge kvinneyrkene. En stor del av de som trenger å gå av tidlig er lavtlønte. Samtidig er høytlønte overrepresentert blant de som står lenge i jobb.

Og de som går av tidlig hører veldig ofte til de yrkesgruppene som har kortest levealder. En kokk eller en renholder har en gjennomsnittlig levealder på rundt 71 år. En prest eller en lege lever nesten 10 år lenger. De som dør tidlig rekker ikke å ta ut pensjonsformuen sin, mens de som lever lenge får tatt ut langt mer enn pensjonsformuen sin.

Det nye pensjonssystemet gir livsvarig straff til de som har lagt igjen helsa på jobben. Nyordningen er rett og slett omvendt Robin Hood-politikk: ta fra de sjuke, slitne og fattige, gi til de friske og rike.

Forskjellsbehandlingen av de som trenger å gå av tidlig og de som klarer å stå lenge i jobb begrunnes med at det skal ”lønne seg” å arbeide. Nå har det alltid lønt seg å arbeide, pensjonen har (i alle fall inntil nå!) vært en god del lavere enn lønna. Men nå har de høye herrer bestemt at det skal lønne seg enda mer. Og da må det svi for slabbedaskene som går av tidlig. Kvinner som har slitt seg ut i tunge omsorgsyrker blir i realiteten fratatt retten til å leve et anstendig liv som pensjonister.

Så kunne en jo håpe at de som har slitt seg ut kan velge å bli uføretrygdet, men også uføretrygden skal legges om og reduseres på linje med pensjonen. Det planlegger de å gjøre neste stortingsperiode, og det bør bli den neste store kampsaken for fagbevegelsen å forhindre det.

Offentlig sektor slåss nå for en AFP og en Tjenestepensjon som skal motvirke de urettferdige sidene ved pensjonsreformen. Vi krever at hovedprinsippene i dagens ordning videreføres, at alle er sikret minst 66 % av sluttlønn ved 65 år hvis en har 30 års opptjeningstid. Vinner vi fram med våre krav, vil det også gjøre det lettere å vinne fram med omkamp om AFP i privat sektor. For det trengs virkelig!

Nei, kast den nye nøytrale pensjonsmodellen på skraphaugen. Gi oss et pensjonssystem å leve med, jeg hadde nær sagt: å bli gamle med!

Internasjonal solidaritet

1. mai er arbeidernes internasjonale kampdag. Det er en dag for å vise solidaritet med kjempende folk i andre land. Solidaritet har og viser vi fordi vi har felles interesser, og fordi vi kan lære av hverandre sine erfaringer, og bli inspirerte av hverandres seire. Solidaritet er ikke å synes synd på noen, men å støtte folk sine rettferdige kamper, fordi vi sammen blir sterkere.

Den norske arbeiderklassen har interesse av at ungdommene våre ikke blir sendt til Afghanistan for å dø i den amerikanske erobringskrigen i kampen for oljeinteresser. Derfor krever vi at norske styrker skal ut av Afghanistan. Vi har interesse av at palestinerne får bli frie, fordi det vil inspirere oss til selv å bli frie. Derfor krever vi en boikott av Israel. Disse to landa har Norge et spesiellt ansvar for, fordi vi gjennom norsk innblanding har ødelagt muligheten for folk der til å styre seg sjøl.

Kontakten solidaritetsorganisasjoner har hatt med motstandsbevegelsene i mange år har lært oss mye, både om seire og om nederlag. Det er fordi kampen palestinerne fører inspirerer oss, at solidaritetsarbeidere har reist ned år etter år for å jobbe sammen med dem i flyktningeleire og på sjukehus. Det er derfor Mads Gilbert sin tekstmelding tente en gnist i januar, fordi folk i Norge kjenner palestinere, og Gilbert satte ord på det mange følte. Han fortalte om det forferdelige som skjedde i Gaza, og så sa han: «Fortell videre, send videre, rop det videre. GJØR NOE! GJØR MER! Vi lever i historieboka nå, alle!»

Kamerater. Vi lever i historieboka.Vi må bruke sjansen til å gjøre noe mer. Vi må vise solidaritet med folket i Afghanistan gjennom å hente soldatene hjem. Vi må vise solidaritet med folket i Palestina gjennom å skade staten Israel økonomisk og moralsk gjennom boikott, og på den måten hjelpe til å få oppretta en palestinsk stat. Her hjemme må vi stoppe pensjonsranet. Og vi må benytte mulighetene systemkrisa skaper, til å fortelle at et annet samfunn er mulig, et samfunn som ikke skaper forskjeller mellom folk, men heller skaper solidaritet, nemlig sosialismen og kommunismen. Ha en forsatt god kampdag. Takk.