h1

Verdighet for og i møte med tilreisande romfolk

Torsdag, 29 september 2011

Har vore på kjempebra seminar i regi av Frelsesarmeen, Kirkens Bymisjon og Antirasistisk Senter om verdighet for tilreisande romfolk, og verdighet for oss i vårt møte med dei. Synd ingen andre parti gadd stilla på paneldebatten, så Rødt blei einaste parti.

Jahn Otto Johansen, som jo har skrive fleire viktige og spanande bøker om minoriteter i Europa, også om romfolk, fortalte om tusenårig undertrykking. Om adel som forlysta seg på jakt på roma, om at romfamiliar med tilknytning til Norge og til og med norsk pass blei avviste på grensa under andre verdskrigen, og dei fleste blei drepne i utryddingsleirane. Og om undertrykking av romfolk i Europa i dag. Det er eit viktig bakteppe for kva situasjon som gjer at romfolk reiser frå blant anna Romania til Noreg.

Johannes Heggland, konstituert generalsekretær i Kirkens Bymisjon og Knut Haugsvær, kaptein,  og leiar ved Frelsesarmeens rusomsorg fortalte om tiltak som har vore, og tiltak dei meiner bør settast i gang. Her må Oslo kommune kjenna si besøkelsestid. Las rapporten til Frelsesarmeen I bønn for en bedre framtid – Arbeid blant romfolket 2011 på T-banen heim, og synst det var gode tiltak. Suppe (dvs faktisk suppe) og såpe (dvs tilgang til dusj og toalett) og frelse (det siste kan jo eg personlig spara meg for, men ser at det kanskje også er noko folk ønsker sjølv også) i Noreg/Oslo. Og rådgiving og hjelpetiltak her, men spesielt i Romania i samarbeid med lokale myndigheter og organisasjoner.

Det eg sette mest pris på var at organisasjonane hadde fått til å få dei som vanlegvis berre blir snakka om, tilreisande romfolk sjølv, til å fortella (med tolk).

——-

Oppdatering 30.09.11: Gløymde å fortella om det DU kan bli med på:

FOTOUTSTILLING: ROMA PRIDE
Lørdag 1. oktober klokken 13.00-17.00 vises en utstilling med bilder fra den rumenske romlandsbyen Glod foran Stortinget. Formell åpning klokken 13.00, musikk ved Solfrid Molland og Ioinut Guluna. Velkommen!

Seminaret og fotoutstillinga er arrangert i samband med Roma Pride, som blir markert laurdag 1. oktober  i fleire europeiske land.

h1

“Vi er så få her i landet;

Fredag, 29 juli 2011

hver falden er bror og ven”, har blitt sitert ofte den siste veka. Og det er sant som Nordahl Grieg skreiv, dette har berørt oss alle. Mange lokalsamfunn får ikkje tilbake ein ungdom, eller dei får tilbake ungdommar som har opplevd ting dei fleste her i landet ikkje kan forestilla seg. Mange kjenner nokon som skulle ha vore på jobb i eller nær regjeringskvartalet, eller som kunne ha vald å gå over Einar Gerhardsens plass viss været var fint og dei skulle på kino på vestkanten eller ta ein utepils på austkanten. Me har alle blitt minna om kor skjørt livet er, når nokon er bestemt på å ta det frå ein.

Etter kvart må me også diskutera: Kva dreiv terroristen til å handla som han gjorde? Kva miljø finst som propaganderer dette hatet? Eg har plukka fram fleire artiklar og ei bok som eg synst er ein god start på denne diskusjonen.

Tidlegare RV-leiar Aslak Sira Myhre har skrive ein kommentar i Guardian, Norway attacks: Norway’s tragedy must shake Europe into acting on extremism. Der skriv han:

When the world believed this to be an act of international Islamist terrorism, state leaders, from Obama to Cameron, all stated that they would stand by Norway in our struggle. Which struggle will that be now? All western leaders have the same problem within their own borders. Will they now wage war on homegrown rightwing extremism? On Islamophobia and racism?

Den svenske forfattaren og journalisten Andreas Malm har kronikken Voldelig islamofobi i Dagbladet. Der skriv han:

For det som slår den som leser Breiviks verk, er først og fremst hvor fryktelig normalt det er. De første 650 sidene, før det dveles ved militærtaktikk og logistikk for massedeportasjon, likner til forveksling innholdet i blogger, bøker og borgerlige tidsskrifter med stor utbredelse i Europa.

Malm har også laga boka Hatet mot muslimene. Det er ei tjukk, men viktig bok no, som eg håpar fleire tar seg tid til å lesa. Bjørn Østby har meldt boka her.

Til slutt tar eg med Ola Larsmo sin kommentar Så kan språket bana väg för massmord i svenske DN:

Attentaten i Norge för tankarna till den hets mot invandrare som präglade Sverige under början av 90-talet. Det är en kamp om ord – varje dag måste vi tänka på hur vi använder dem.

(…)

Och naturligtvis är det så det språk som banar väg för ett massmord fungerar. Det går inte heller att förbjuda eller censurera bort. Vi måste helt enkelt dag för dag ta ansvar för vad vi säger och skriver. Helst av allt skulle jag önska att de människor som gjort sig vana vid att använda ord som ”kulturberikare”, ”kulturmarxister” eller ”Eurabia” tittade sig i spegeln och ställde sig frågan vad de håller på med. Det vore det allra bästa. Men jag tror inte det kommer att hända. Inte så länge det på Flashback finns en tråd som heter ”Varför Behring Breivik är en hjälte” (cirka 1 200 inlägg). Och inte så länge företrädare för Sverigedemokraterna återigen försöker bortförklara massmordet med ”multikulturalismen”.

Ansvaret ligger på alla andra, att med Stoltenbergs ord bemöta våldet ”med mer öppenhet, mer demokrati, mer humanitet”. Det rasistiska språkspelet ska inte åter tillåtas forma det offentliga samtalet.

h1

Redd trikken!

Onsdag, 20 juli 2011

Byrådet har endeleg levert ei byrådssak om kjøp av nye trikkar, etter at bystyrefleirtalet fleire gonger har vedtatt det, og at det trengst ein trikkestrategi. Desverre var det ikkje mykje å venta på. Byrådet finn ikkje pengar til nye trikkar, dei vil ikkje kjøpa nye trikkar før vedlikeholdsetterslepet på infrastrukturen er tatt inn, noko dei heller ikkje har pengar til, og for øvrig vil dei utreia alternativ til trikk.

Dette er vil realiteteten uansett bety kroken på døra for trikken, i påvente av
pengar til infrastruktur, og så eventuelt ei bestilling av nye trikkar, så vil trikken
rotna på rot. Difor har ein kollega av meg laga facebookgruppa Redd trikken i Oslo, bli med der!

Eg har sendt eit brev til byrådet, limt inn under.

———————-

Raudt Oslo Bystyregruppa
Rådhuset
0037 Oslo

17. juli 2011

Byråd Jøran Kallmyr

Spørsmål til byrådssak 167 ØKONOMISK GRUNNLAG FOR TRIKKEANSKAFFELSE

Byrådet skriv: Trikkedriften har svært høye verkstedkostnader. Utskifting av trikkene vil føre til en betydelig reduksjon i verkstedkostnader. Den største utfordringen ved en eventuell trikkeanskaffelse er imidlertid at infrastrukturen er i så dårlig forfatning at Ruter fraråder å sette nye trikker i drift før vedlikeholdsetterslepet på 1,3 milliarder kr. er tatt igjen og at det er etablert et årlig nivå på vedlikehold av infrastrukturen på vel 150 mill kroner årlig.

Denne påstanden er parallell til at samferdselsetaten skulle anbefalt Oslo kommune og befolkninga her å ikkje kjøpa bilar før standarden på vegane er i akseptabel forfatning. Dei fleste byar i Europa som har kontinuerleg trikkedrift har ei blanding av god og dårleg infrastruktur. Det forholdet synest ikkje å påverka nyanskaffingar. Moderne trikkar toler å kjørast på infrastruktur av varierande kvalitet.

Spørsmål:
1.a) Er det undersøkt korleis andre trikkebyar handterer nyanskaffingar når dei har varierande kvalitet på infrastrukturen?
1. b) Har ein vurdert å setta nye trikker inn på linjer der infrastrukturen er god?

Byrådet skriv: Ruter fremholder at det ikke er tilrådelig å sette i drift nye trikker på dagens infrastruktur. Nedslitte skinner vil medføre at nye trikker raskere slites ned og at det vil være vanskelig å få gode avtaler med en vognleverandør gitt dagens standard på infrastrukturen.

Spørsmål:
2. a) Har byrådet undersøkt om ein kravspesifikasjon på ny trikk kan utformast med at han skal tola dårleg infrastruktur (med spesifisering av kva som er dårleg)?
Byrådet skriv: En plasskilometer med trikk koster i dag det dobbelte av en plasskilometer med buss i Oslo når man holder infrastrukturkostnader utenfor.

Spørsmål:
3. a) Eg ber om å få sjå underlagsmaterialet for desse tala.
3. b) Energiforbruket til driftsartane er ikkje omtalt i saka. Etter det eg kjenner til ligg ein plasskilometer med trikk på rundt halvparten av energiforbruket til ein plasskilometer med buss. Er det mogleg å få tal på energiforbruket til dei ulike driftsartane?

h1

Kvinnekroppen som kamparena i «krigen mot terror»

Onsdag, 30 september 2009

I siste nummer av tidsskriftet Rødt!, #3 2009 forklarer eg kvifor eg synst kampen mot muslimhets er så utruleg viktig. Eg har kalla artikkelen Kvinnekampen som kamparena (i krigen mot terror), for å få fram at diskusjonen om kvinneundertrykking i muslimsk kultur ikkje er noko som skjer i eit vakum i Noreg.  I artikkelen trekker linjer til den såkalla krigen mot terror, teorien om clash of civilizations, og skriver om korleis kvinnekroppen blir eit symbol i krig. Det er ikkje lange artikkelen, så det er enklast å følgja lenkja, og lesa heile. Men eg klipper eit par smakebitar her, først innleiinga:

Forslaget om å tillata hijab i politiet skapa ein utruleg oppheita debatt i vinter. Det føyer seg inn i rekka av debattar som handlar om kvinner og islam, eller kvinner og tradisjonar frå muslimske land. Debatten har også fått valdelege utslag, det er rapportert om angrep på kvinner med hijab både i Trondheim og Sandnes.

Kvifor er kvinnekroppen den arenaen som kampen om innvandring og verdiar skal utkjempast?

Her skriver eg om kvinnekroppen som kamparena i krig, det skulle eg gjerne ha skrive meir om:

I patriarkalske samfunn, samfunn basert på mannsmakt, er kontroll av kvinna viktig. Ein ser private utslag av det når menn dreper kvinner som vil skilja seg frå dei, eller dreper døtrene sine fordi dei har øydelagt æra til familien sin. Men kontroll av kvinner og kvinners seksualitet skjer også utanfor familien. Og det blir spesielt satt på spissen i krigstid. Eit døme frå Noreg er behandlinga av kvinnene som hadde hatt forhold til tyske soldatar, dei såkalla «tyskertøsene». Dei som var kjærastar med tyske soldatar, eller hadde forhold til dei og fekk fine ting av dei, ødela for krigsmotstanden til andre gjennom å gjera det meir behagelig å vera tysk soldat, og gjennom å gjera det tyngre for andre å ikkje ha skikkeleg mat og klær. Men det var lite dei tente på å fraternisera med fienden, i forhold til dei som hadde økonomisk gevinst av å selga varer og tenester til tyskarane. Då okkupasjonen av Noreg var slutt var det likevel desse kvinnene som blei hardast straffa, gjennom å bli banka opp og trakkaserte, ei stigmatisering som også smitta over på ungane deira.

Motstandskamp mot krig og okkupasjon blir kjønna. I Palestina blir morsrolla framheva, både av palestinarane og av israelarane. Det å føda mange barn som kan bli stolte palestinarar, er sett på som ein viktig del av motstandskampen. Reint praktisk fører det til store offer, for kvinner som risikerer å mista barnet eller livet når dei blir stoppa på israelske check-points fordi dei prøver å komma seg til sjukehus. Og israelarane framstiller palestinske mødre og barnefødslar som ein demografisk trussel, og som eit eksempel på at araberane er kulturelt tilbakeståande. Ein ser også auke i kjønnsbasert vald i krig, menn som har mista kontroll over eige liv på grunn av okkupasjon, kan i alle fall kontrollera kvinner og born.

Og konklusjonen på artikkelen:

Kvinner kom i stort mon ut i arbeidslivet i Noreg på 60- og 70-talet. Samtidig oppstod ei rørsle for barnehagar, for abort, mot porno, for likelønn. Det at kvinner hadde ei sjølvstendig inntekt, gjorde at dei også kravde tiltak som kunne gjera at dei kunne fortsetta å ha inntekta. Dei kravde også å få vera fullverdige menneske, altså ikkje seksualobjekt og samtidig frie til å ha ein seksualitet utan å vera gift, eller utan å måtta få barn sjølv om ein var gift. Det var materielle årsaker som gjorde at kvinner kom ut i arbeidslivet, og den materielle endringa la grunnlaget for ei rørsle som stilte krav. Korleis den rørsla blei, kom av politiske val som har blitt gjort, og politiske diskusjonar om kva som er rektig. Men det materielle grunnlaget for rørsla måtte finnast for at ho skulle voksa til.

Fordommane om at alle muslimske kvinner er ofre for diskriminerande kultur og religion, skjuler dei faktiske problema kvinnene har. MiRA – Ressurssenter for innvandrer- og flyktningkvinner har i alle år lagt vekt på at mange av problema innvandrarkvinner møter kjem av innvandringspolitikken og gjeldande utlendingelov. Minoritetskvinner møter som innvandrarar diskriminering i arbeidsmarknaden, i boligmarknaden og ellers i samfunnet. MiRA-senteret legg også vekt på at valden innvandrerkvinner opplever, ikkje er eit kvinneproblem, men eit sammfunnsproblem. Konkrete problem må løysast med konkrete løysingar. Innvandrarkvinner kan ha spesielle utfordringar når dei opplever vald i nære relasjonar, som språkbarrierer, manglande nettverk, usikkerheit knytta til opphaldsløyve (tre års regelen), og redsle for kva som venter ved eventuell heimsending og økonomisk avhengigheit til valdsutøvaren. Nokre av desse problema liknar dei utfordringane krisesenterrørsla har arbeida med, og nokre av dei er nye. Men viss ein berre ser på problema som kvinner med muslimsk bakgrunn har som problem på grunn av islam eller spesifikk kultur, ser ein bort frå det ein kunne hatt av felles erfaringar på grunn av klasse, kjønn, bygd eller by, religiøsitet eller sekularisme, eller felles interesser i ei konkret sak.

Det er feil å ekskludera kvinner frå arbeidslivet eller frå utdanning på grunn av religiøse, politiske eller personlege val dei har tatt i forhold til symbol/klesplagg. Anten det gjeld eksplisitt gjennom forbod mot hijab i det offentlege rom, eller gjennom stigmatisering av desse kvinnene som gjer at dei føler seg ubekveme i det offentlege rom. Uansett kva ein meiner om hijaben, så er det betre å opna for økonomisk sjølvstende, og dermed at kvinner lettare kan ta eigne personlege og politiske val, enn å ekskludera dei frå det fordi ein meiner dei er undertrykte.

Dei private vala til kvinner med muslimsk bakgrunn blir politisert, som ein følgje av ideologien rundt the clash of civilizations og krigen mot terror. For å få slutt på det må me få fram kva krigane muslimske land er, det er krigar om kontroll over ressurser, marknader og transportruter, ikkje krigar for demokrati, menneskerettar og kvinnefrigjering.

h1

Er biodrivstoff løysinga?

Fredag, 7 august 2009

Eg blir alltid skepisk når ei teknologisk løysing blir framstilt som klimaredninga. Eg trur at menneska kan finna opp og finna fram til fantastiske ting. Men eg trur også at me ikkje kan kjøpa oss ut av klimakrisa, og fortsetta den same livsstilen som før.

Difor tok eg på meg å skriva ein artikkel om temaet til forrige nummer (#2 2009) av tidsskriftet Rødt!, og fekk dermed satt av tid til å setta meg skikkelig inn i temaet. Eg har klipt inn starten og slutten på artikkelen, heile artikkelen kan du lesa her.

Er biodrivstoff klimaredninga? Kvifor marknaden ikkje kan løysa klimakrisa

Biodrivstoff eller agrodrivstoff som det også blir kalla har blitt framstilt som ein måte å få transporten «klimanøytral». Det har samtidig fått skulda for auka klimagassutslepp gjennom øydelegging av regnskog. Det har positive konsekvensar for lokal og nasjonal energitryggleik, men har store negative konsekvensar for tilgang til jord, og matvareprisar.

Kan biodrivstoff løysa klimakrisa? Og vil det skje på bekostning av verdas fattige?

(….)

Biodrivstoff og biobrensel vil vera ein viktig del av løysinga for å dekka energibehovet vårt i framtida. Men me kan ikkje gå med på ideen om at marknaden skal løysa dette, og at me kan oppretthalda same forbruksmønster som no, berre med eit såkalla meir miljøvennleg drivstoff. Det vil ikkje løysa klimakrisa, det vil berre skapa ein marknad for eit nytt produkt. Agrodrivstoff er eit godt eksempel på korleis marknaden ikkje kan ta i bruk ny teknologi til beste for folk. I ein marknadsøkonomi vil dei største investeringane, den beste jorda og dei beste råvarene gå der kor profitten er høgast. Viss prisen på flytande drivstoff er høg, vil det bli produsert drivstoff, sjølv om folk svelt. Og når oljeprisane er låge, er interessen for å investera i agrodrivstoff heller laber. I ein planøkonomi ville ein kunna prioritert kva jorda skulle brukast til. Skrinn jord og avfallsprodukter kunne brukast til produksjon av brensel og drivstoff. I Noreg kunne ein prioritert å bruka strøm til transport, og biomasse til brensel. Krava miljø- og interesseorganisasjonar stiller om at agrodrivstoff skal produserast på ein forsvarleg måte, er eit ønske om meir plan. Men så lenge den kapitalistiske økonomien er basert på å skapa profitt, så vil det vera ei sterkare styring enn det lover og reglar kan laga.

Klimakrisa må løysast, gjennom mindre utslepp av klimagassar. Miljørørsla må halda fast på at hovudkravet er omlegging av persontransporten (frå biltransport til kollektivtransport), og varetransporten( frå hjul til skinner). Ein må ikkje la seg fanga av argumentet om at omlegging av levemåten vår er eit så radikalt krav, at ein må gå med på ei dårleg løysing for folk, miljøet og faktisk også klimaet. Me kan ikkje shoppa oss ut av klimakrisa.

h1

homobokmeldingar i Rødt #1 2009

Fredag, 15 mai 2009

I Rødt # 1 2009 hadde eg to bokmeldingar, begge to handla om bøker med legning og seksualitet som tema.

I boka Masker og motstand – Diskré homoliv i Norge 1920–1970, fortel Hans W. Kristiansen om korleis dei me no ville kalla homofile og lesbiske har levd det siste hundre året. Det er mange fine konkrete historier, som historia om Kari og Jorunn som budde saman i femti år, og dreiv gård saman. Jorunn kom til Kari som tenestejente, og sjølv om Kari blei satt pris på i bygda for ureddheiten og den kjappe tunga si, så lyktes ho ikkje som bonde. Kanskje var det fordi paret ikkje blei heilt tatt inn i fellsskapet i bygdesamfunnet på grunn av at dei brøyt med normene. Det er også historia om pissoarsjekkinga, som «Edvard», som vanlegvis etter å ha kome heim frå jobben og spist middag, sov ein ettermiddagslur, og så gjekk frå pissoar til pissoar på Frogner og St. Hans Haugen.

Eg limer inn den delen av bokmeldinga som er mest politisk:

Den siste delen av boka nyanserer og utfordrer historieskrivinga om den tidlege homokampen i Noreg. Dette har vore ein til tider sår debatt, som mellom anna gjekk i Blikk i 2004/2005. Debatten handlar om kven som var sentrale dei første åra av homorørsla, og har spesielt vore ein debatt om Arne Heli som har blitt symbolet på diskresjonskulturen og Kim Friele som representerer dei som ville stå fram. Og kven sto eigentleg opent fram først? Debatten kjem av politiske og personlege usemjer i DNF- 48, men til tider har det blitt i overkant personleg debatt som er uinteressant for dei som ikkje deltok, og knapt nok for dei.

Boka sluttar før dei store konfliktene i homorørsla på 70-talet. Kristiansen seier at tidsavgrensinga av boka er gjort for å ikkje bli frista til å dømma fortida ut frå samtida sine verdier. Han kritiserer det han kallar frigjeringsideologien frå 70-talet, som var eit oppgjer med den tidlegare diskresjonskulturen. Han skriv: «Den utvetydige og nyanseløse forkastelsen av det jeg har kalt mellom- og etterkrigstidens «diskresjonskultur», har bidratt til en kraftig innskrenkning og ensidiggjøring av homobevegelsens eget fortellings- og motstandsrepertoar. » Forfattaren argumenterer for at når ein forkastar alt ein gjorde før 70-talet, så er det vanskeleg å læra av strategiane folk uka. Det meiner han er spesielt skadeleg i forhold til samarbeid med personar og grupper frå samfunn med repressivt lovverk.

Det er interessant å lesa korleis folk har levd relativt opent i lang tid, så lenge me har munnlege kjelder. Og det er interessant å lesa om korleis den tidlege homorørsla organiserte seg og arbeidde. Eg kan vera samd med forfattaren at ein ikkje kan dømma fortida ut frå notida, og at eit notidsfilter øydelegg for å læra av fortida. Men eg meiner samtidig det var eit vikig opprør ein gjorde på 70-talet. Eg vil ha ei homorørsle i Noreg som seier at det er same om me er født sånn, eller om me har vald det sjølv, me krevjer respekt for dei me er. Og eg vil ha ei homorørsle der skruller og transer og SMerar og butcher blir respektert, på lik linje med dei som vil sjå ut som alle andre. Diskresjonskulturen fungerte, men kravet om å få lov til å vera synleg kom fordi hemmeleghaldet blei for trangt og ekskluderande.

Den ande bokmeldinga er om Ida Jackson og Maren Kristiane Solli si sex-bok Jenter som kommer. Eg klipper litt av den bokmeldinga også:

Boka er ei typisk sjølvhjelpsbok, med lister og tips til alt frå korleis styrka bekkenmusklene til kva ein skal sjå etter når ein kjøper sexleiketøy, og kva slags nettlesar ein bør bruka viss ein surfar porno på nett. Boka plasserer seg samtidig tydeleg i ein feministisk ståstad. Forfattarane tar ikkje stilling til tema som feministar ofte er mot, til dømes porno, eller omdiskuterte tema, som BDSM, analsex og sexleiketøy. Men dei legg vekt på at det er ein sjølv som skal definera seksualiteten sin, både at det ein har lyst til å gjera er ok, og at det er ein sjølv som må bestemma kva ein ikkje vil flott bok, dei skriv opplysande og innsiktsfullt om dei fleste sidene av seksualitet, blanda med tips, teknikkar og trenings-oppgåver.

h1

1. mai-appell

Onsdag, 6 mai 2009

Denne appellen haldt eg på SV og Raudt sitt arrangement ved skogsarbeiderstatuen foran Elverum Rådhus 1. mai. Det var forøvrig dagen kor eg oppdaga at det faktisk er langt å køyra mellom Oslo, Elverum der eg haldt hovudappellen kl 12, Tønsberg der eg haldt innleiing om Palestina kl 17 (dvs 17.30 pga litt problem med å finna fram), og Oslo igjen. Dagen blei tilbragt på vegen, og eg fekk testa dei berømte bollene på Esso på Espa, sett mange veteranbilar og motorsyklar, havna midt i eit sykkelløp på Eidsvoll (kven brukar arbeidarane sin internasjonale kampdag til å sykla midt i vegen?), og sjølvsagt møtt veldig hyggelige folk både i Elverum og i Tønsberg.

Appell: Gratulerer med dagen 1. mai!

Kriser i kapitalismen

Vi lever i ei tid der kapitalismen har vist at den er et system som ikke fungerer. Det er ikke bare den pågående økonomiske krisa som viser det. En del nye ord har blitt vanlige det siste året. Klimakrise, matvarekrise, matjordkrise, ressurskrise, oljekrise, energikrise og vannkrise. Måten kapitalismen bruker ressursene på jorda går langt over det jorda tåler.

Den pågående økonomiske krisa skjedde ikke fordi noen politikere laga dårlige lover i USA på 90-tallet, eller at noen sleipe finansfolk solgte falske produkter. Den økonomiske krisa kom fordi kapitalen har et umetteleg behov for profitt, og det behovet er sterkere enn det markedet kan mette. Og dette umettelige profittbehovet har også ført til at vi nå må slåss hvis vi vil beholde pensjonene våre.

Pensjon

I tariffoppgjøret nå i vår blir det avgjort om vi skal ha råd til å gå av med pensjon. Pensjonsreformen fremstilles som noe vi må gjennomføre, fordi det blir fler eldre og levealderen øker så mye. Skal samfunnet ha råd til pensjoner i framtida, må utgiftene ned, blir det sagt. Men både prognosene for hvor mange eldre det vil bli, og fremstillingen av det økonomiske uføret vi vil komme inn i, er omstridt. Mange mener at vi har god råd til å beholde dagens gode pensjonssystem.

Andre er veldig begeistret for pensjonsreformen, særlig pensjonsforsikringsselskapene. De forstår at folk må skaffe seg andre pensjoner når det offentlige pensjonssystemet skal svekkes.

Og i det nye pensjonssystemet skal pensjonsutbetalingene i 2050 være nesten 30 % lavere enn i dag. Klarer forsikringsselskapene å fange opp hele denne reduksjonen snakker vi om en mulig firedobling av deres omsetning. Ikke rart at aksjekursene til disse selskapene gikk rett til himmels da pensjonskommisjonen la fram innstillingen sin.

Dere har sikkert også lagt merke til at TV-reklame for private pensjonsordninger har eksplodert de siste åra.

En side ved pensjonsreformen som ikke er så kjent. For – under dekke av innsparingsbehovene innfører de samtidig endringer i pensjonssystemet som utelukkende omfordeler pensjon fra de slitne, sjuke og fattige til de friske og rike. Og den delen av reformen sparer de ikke noe på. Tvert imot viser regjeringas egne tall at denne omfordelingen isolert sett øker pensjonsutgiftene.

De lager nå et pensjonssystem som skal være slik at en som gjennom livet har tjent det doble av en annen også skal få dobbelt så mye i pensjon. Spesielt rammer dette kvinner: SSB har regnet ut at i dagens pensjonssystem har kvinner 90,3 % av menns pensjon. Det vil gå ned til 86,6 %. Sånn sett er pensjonsreformen et brudd på likestillingsloven, men vi vet jo fra før at likestilling må vike når viktige saker skal vedtas.

Den viktigste endringen er enda mer ukjent, selv om det egentlig er hovedinnholdet i det nye pensjonssystemet. Grovt sett skal det nye pensjonssystemet fungere slik:

Du tjener opp en pensjonsformue på 18,1 prosent av det du har tjent til sammen hele livet. Når du så tar ut pensjon deles denne pensjonsformuen på gjennomsnittlig gjenværende levealder for ditt årskull. Da har du din årlige pensjon.

Da forstår dere at hvis du går av tidlig har du for det første en lav pensjonsformue. Du har jo ikke hatt tid til å tjene opp formue så mange år. Og denne lave pensjonsformuen skal så deles på mange gjenværende leveår. Da får du veldig lav pensjon livet ut. Går du derimot av seint får du høy pensjon.

De kaller denne pensjonsmodellen for nøytral, og det er ikke tilfeldig. Nøytral er jo et ord som de fleste oppfatter som positivt. Men det eneste nøytrale er at det ikke spiller noen rolle for pensjonskassen om du går av tidlig eller seint, de betaler uansett ut samme pensjonsformuen. Etter min mening hadde vært mer riktig å kalle det en usolidarisk pensjon, siden de som trenger å gå av tidlig fullt og helt må betale sin egen tidligpensjon.

Hør nå hvilke dramatiske endringer dette systemet vil føre til:

I dag får du som er offentlig ansatt omtrent 70 % av sluttlønna i pensjon fra du er 67. Det gjelder også om du går av før 67, selv om du vil få en lavere pensjon de første årene. Og selv om du står i jobb til 70 eller 75, så får du samme årlige pensjon resten av livet som de andre får fra 67. Et rettferdig og godt system som gjør det økonomisk mulig for de slitne å gå av med verdighet.

Midt i mars kom rapporten fra det utvalget som har sett på ny offentlig tjenestepensjon. 80 % av LO-medlemmene vil tape.

En av de mest groteske konsekvensene av den ”nøytrale” ordningen er at over en tredel av de kvinnene som i dag kan gå av med en brukbar AFP ved 62, vil miste den retten, og må stå i jobb flere år til før de får lov til å gå av, og da med en mye lavere pensjon enn den de i dag ville få ved 62.

Hele ideen om det nøytrale pensjonssystemet bygger på at de oppi der tror at alle fritt kan velge når de slutter å jobbe. Men slik er det jo ikke!

Bortimot halvparten av befolkningen uføretrygdes før 67 år. Bare en av tre står i jobb ved 67. I mange yrker er flertallet utslitt når de når 62, f.eks servitør, lærer og reinholder.

Urettferdigheten forsterkes fordi lav lønn og slitsomme jobber ofte henger sammen, for eksempel i de tunge kvinneyrkene. En stor del av de som trenger å gå av tidlig er lavtlønte. Samtidig er høytlønte overrepresentert blant de som står lenge i jobb.

Og de som går av tidlig hører veldig ofte til de yrkesgruppene som har kortest levealder. En kokk eller en renholder har en gjennomsnittlig levealder på rundt 71 år. En prest eller en lege lever nesten 10 år lenger. De som dør tidlig rekker ikke å ta ut pensjonsformuen sin, mens de som lever lenge får tatt ut langt mer enn pensjonsformuen sin.

Det nye pensjonssystemet gir livsvarig straff til de som har lagt igjen helsa på jobben. Nyordningen er rett og slett omvendt Robin Hood-politikk: ta fra de sjuke, slitne og fattige, gi til de friske og rike.

Forskjellsbehandlingen av de som trenger å gå av tidlig og de som klarer å stå lenge i jobb begrunnes med at det skal ”lønne seg” å arbeide. Nå har det alltid lønt seg å arbeide, pensjonen har (i alle fall inntil nå!) vært en god del lavere enn lønna. Men nå har de høye herrer bestemt at det skal lønne seg enda mer. Og da må det svi for slabbedaskene som går av tidlig. Kvinner som har slitt seg ut i tunge omsorgsyrker blir i realiteten fratatt retten til å leve et anstendig liv som pensjonister.

Så kunne en jo håpe at de som har slitt seg ut kan velge å bli uføretrygdet, men også uføretrygden skal legges om og reduseres på linje med pensjonen. Det planlegger de å gjøre neste stortingsperiode, og det bør bli den neste store kampsaken for fagbevegelsen å forhindre det.

Offentlig sektor slåss nå for en AFP og en Tjenestepensjon som skal motvirke de urettferdige sidene ved pensjonsreformen. Vi krever at hovedprinsippene i dagens ordning videreføres, at alle er sikret minst 66 % av sluttlønn ved 65 år hvis en har 30 års opptjeningstid. Vinner vi fram med våre krav, vil det også gjøre det lettere å vinne fram med omkamp om AFP i privat sektor. For det trengs virkelig!

Nei, kast den nye nøytrale pensjonsmodellen på skraphaugen. Gi oss et pensjonssystem å leve med, jeg hadde nær sagt: å bli gamle med!

Internasjonal solidaritet

1. mai er arbeidernes internasjonale kampdag. Det er en dag for å vise solidaritet med kjempende folk i andre land. Solidaritet har og viser vi fordi vi har felles interesser, og fordi vi kan lære av hverandre sine erfaringer, og bli inspirerte av hverandres seire. Solidaritet er ikke å synes synd på noen, men å støtte folk sine rettferdige kamper, fordi vi sammen blir sterkere.

Den norske arbeiderklassen har interesse av at ungdommene våre ikke blir sendt til Afghanistan for å dø i den amerikanske erobringskrigen i kampen for oljeinteresser. Derfor krever vi at norske styrker skal ut av Afghanistan. Vi har interesse av at palestinerne får bli frie, fordi det vil inspirere oss til selv å bli frie. Derfor krever vi en boikott av Israel. Disse to landa har Norge et spesiellt ansvar for, fordi vi gjennom norsk innblanding har ødelagt muligheten for folk der til å styre seg sjøl.

Kontakten solidaritetsorganisasjoner har hatt med motstandsbevegelsene i mange år har lært oss mye, både om seire og om nederlag. Det er fordi kampen palestinerne fører inspirerer oss, at solidaritetsarbeidere har reist ned år etter år for å jobbe sammen med dem i flyktningeleire og på sjukehus. Det er derfor Mads Gilbert sin tekstmelding tente en gnist i januar, fordi folk i Norge kjenner palestinere, og Gilbert satte ord på det mange følte. Han fortalte om det forferdelige som skjedde i Gaza, og så sa han: «Fortell videre, send videre, rop det videre. GJØR NOE! GJØR MER! Vi lever i historieboka nå, alle!»

Kamerater. Vi lever i historieboka.Vi må bruke sjansen til å gjøre noe mer. Vi må vise solidaritet med folket i Afghanistan gjennom å hente soldatene hjem. Vi må vise solidaritet med folket i Palestina gjennom å skade staten Israel økonomisk og moralsk gjennom boikott, og på den måten hjelpe til å få oppretta en palestinsk stat. Her hjemme må vi stoppe pensjonsranet. Og vi må benytte mulighetene systemkrisa skaper, til å fortelle at et annet samfunn er mulig, et samfunn som ikke skaper forskjeller mellom folk, men heller skaper solidaritet, nemlig sosialismen og kommunismen. Ha en forsatt god kampdag. Takk.

Følg

Få alle nye innlegg levert til Innboksen din.